konsert/brassband
Eikanger-Bjørsvik Musikklag
i Håkonshallen
Dirigent: Elgar Howarth
Solist: Frode Olsen, bass
Tormod Flaten, eufonium
Ny og spennende konsertmusikk for brassband.
Fra unge år husker vi ouverturen i ujevn form og kvalitet, som dominerende
innslag ved korpskonserter. Eikanger-Bjørsvik innledet med Beethoven - og
av alt - en transkripsjon av en klaversonate, nr. 15 i D-dur (Pastoral).
Hurtige løp i lys diskant i klaveret skulle erstattes med kornetter og
finne gjenklang i tunge bassformasjoner. Og til overmål - den finnervete
dynamikk, tilpasset klaveret, skulle følge gjennomsiktige utviklingslinjer
i nye klanglige omgivelser. Kveldens dirigent, Elgar Howarth, hadde ansvar
for arrangementet. Han gikk ikke på akkord med Beethovens intensjoner.
Klangkarakteren, klangbildet kom likevel til å stå fjernt fra den pastorale
klaversonaten og det tidligere verk oppnådde ikke egenverdi for
blåsebesetningen - til tross for utmerket spill (med trekk for ujevn
intonasjon i første sats).
Så vant til gjengjeld Elgar Howarths arrangement av Mussorgskijs sangsyklus
"Dødens sanger og danser" frem på alle fronter - og med "Feltherren" til
sist som det vektige klimaks. I sangene, opprinnelig skrevet til bass og
klaver, har Howarth nådd inn til den dramatiske kjerne i musikken, og han
vet å bruke stoffet i den forseggjorte tilrettelegging. Solisten Frode
Olsen tok vel vare på den følsomme tekst mot den stimulerende musikalske
bakgrunn. Med voluminøs basstemme tolket han med innlevelse og dramatikk.
Døden som synger den gamle til hvile og barnet i søvn. Døden er "Beileren"
og til sist "Feltherren" i Frode Olsens praktfulle tolkning av det tragiske
stoffet.
Kveldens dirigent kom naturligvis til å prege konserten med sine
arrangementer og originalkomposisjonen "Stories for Saroyan" basert på
episoder om forfatteren Wiliam Saroyan. Solist var Tormod Flaten på
eufonium. Han formet vakker melodi, og frapperende sikkert sto de virtuose
innfall frem med eleganse i et verk som ikke var helt fremmed for tidens
nye klangkombinasjoner.
Frederick Delius' "On hearing the first Cocko in Spring" har Peter Warlock
ført vellykket over til brassbandet. Den enkle melodi, en norsk folketone,
virket som et fint mellomspill før de engasjerte musikere slapp seg løs i
et gnistrende fyrverkeri i klang og rytmer i Philip Wilbys bredt anlagt
"Jazz". Med det festlig klingende avslutningsverket og Beethovens sonate
som markante ytterpunkter ved konserten, hadde den dyktige komponist,
dirigent og arrangør, Elgar Howarth, tråkket nye spor for brassbandet i
samarbeid med orkesteret som fortsatt hevder seg i eliteklassen. Helge
Haukås var en saklig og godt informert programleder.
ANMELDT AV
KJELL LEIKVOLL
